Borghild Terese Jørgensen

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.