Borghild Terese Jørgensen

SEKSUALISERING – Å LEVE FOR Å VÆRE DEILIG

La meg tune inn på temaet: Seksualisering.

Først og fremst; Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg skriver det fordi jeg selv søker svar på mine egne rare, vonde reaksjoner på tilsynelatende “ingenting”. Hvorfor får jeg høy puls, en slags tyngende følelse som trykker kroppen min ned i underlaget og behov for å kaste opp, når det jeg reagerer på er så lite og ubetydelig at jeg selv nekter å tro at det er det jeg reagerer på? Hvorfor får jeg denne ubehagelige reaksjonen, når ingen rundt meg gjør det?

For det andre skriver jeg for de jentene og kanskje guttene som har det på samme måte. Jeg føler meg som den eneste, men jeg vet godt at jeg ikke er det. Det er vondt å føle seg så overfølsom for noe som florerer rundt deg over alt.

Jeg var ei populær jente. Allerede i barneskolealder fikk jeg mer oppmerksomhet fra guttene enn de fleste. Jeg var smart, men jeg var først og fremst pen. Dette fulgte meg gjennom årene. Folk lo, kalte det et luksusproblem. Ja, så var det et luksusproblem. Det reelle problemet begynte å få grobunn da jeg begynte å måle min egen verdi ut ifra hvor mye oppmerksomhet jeg fikk fra det motsatte kjønn.

Opp gjennom årene grodde dette mer og mer fast i min identitet. Jeg kommer fra en trofast familie med sunne verdier. Å være dum og deilig var langt ifra hvordan foreldrene mine hadde oppdratt meg til å være. Dette hadde jeg ikke med meg hjemmefra. Jeg fikk det utenfra. Jeg tok noe som kunne ha vært en fordel og lot det heller spise meg opp.

Jo eldre jeg ble, jo verre skulle det bli. Jeg lot meg bli objektivisert. Jeg omgikk folk som lærte meg at hjernen min var uviktig. Det var kroppen, ansiktet, håret og den appellerende oppførselen som utgjorde min verdi. Hjernen min var, om noe, mer i veien. Jeg lærte meg tidlig at det å si imot ville få konsekvenser i form av sårende kommentarer og nedlatende oppførsel. Selv om jeg aldri har klart å underkue den kjappe munnen min helt, holdt jeg den mer og mer lukket. Jeg orket bare ikke å bli såret mer.

En stor del av livet mitt dreide seg om å være deilig for menn. Denne delen vokste seg større og større. Jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg visste at jeg innerst inne var den rolige, litt beskjedne jenta som mest av alt elsket naturen og dyrene. Jeg visste at jeg innerst inne var på søken etter trygghet og stabilitet. Jeg visste at jeg var smart nok til å leve helt annerledes. Likevel gjorde jeg det stikk motsatte av alt jeg følte jeg burde ha gjort. Jeg oppsøkte utrygge situasjoner og jeg fikk betale for det, i form av at jeg fikk et nytt skår i sjelen for hver gang. Jeg følte meg som ei dukke. Var jeg ikke pen eller spennende nok, kunne jeg like gjerne kastes. Da var jeg ikke verd noen ting. Jeg gjorde ting som var langt utenfor min komfortsone, tilsynelatende frivillig, fordi jeg visste at jeg ville være en skuffelse dersom jeg ikke gjorde det. Tvangen jeg følte kom i form av førende hender og følelsen av å ikke ville skuffe. Det å bli sett på og behandlet som en skuffelse, er vel noe av det de fleste av oss gjør det vi kan for å unngå. Å ha forventninger hengende over deg, som du vet kan falle i hodet på deg og smadre deg, gjør noe med grensesettingen. Du pusher grensene.

Sex handlet kun om gutten. Kan du tenke deg følelsen av å ha en stor kropp over deg som gynger, stønner og svetter imens du selv ligger der og føler ingenting? Når han når klimaks og du samtidig når punktet hvor du bare føler deg litt død. Oppbrukt. Slik skulle sex opp gjennom ungdomsårene bli.

Det hele nådde sitt høydepunkt da noen benyttet seg av kroppen min mot min vilje. En slik episode hvor du føler at store deler av deg bare dør og forsvinner imens det pågår. Om jeg anmeldte? Nei. Jeg dusjet huden sår, gråt meg tom hver dag og latet utad som om ingenting hadde skjedd. Jeg dro på jobb, smilte og stod på som jeg pleide. Det endte i et uhåndterlig panikkanfall. Ble sykemeldt i to uker “grunnet utbrenthet” og kom tilbake igjen. Så fortsatte jeg bare slik. I en transe. Jeg benektet det. “Det der skjedde ikke meg”.

Jeg hadde fått menn helt i vrangstrupen. Jeg hatet dem. Og jeg hatet meg selv. Nylig leste jeg en artikkel i et kvinnemagasin, hvor jenter fortalte om det å bruke sex som selvskading. Jeg kjente meg så godt igjen. Det var slik det ble. Det foregikk helt til det sa fullstendig stopp av seg selv. Jeg var helt utkjørt. Utkjørt av å ikke bli sett som et helt menneske. Til og med da jeg lå i senga mi, gråt og tilsto for et par bekjente at jeg hadde det helt grusomt, fikk jeg bare beskjed om at de ville “se meg”. Telefonen fikk skli ned fra sengekanten og lande i gulvet. Jeg orket ikke dette mer. Ingenting betydde noe mer. Jeg hadde blitt den dukka som før bare hadde vært en del av meg.

Husker hvordan jeg satt innelåst på et hotellbad, gråt og hvisket desperat inn i mobilen til ei venninne, imens et annet menneske befant seg rett på andre siden av døra. Det hadde skjedd for mye på ei helg. Hvem var jeg og hvem var disse mennene som fikk meg til å lure på hvem jeg var?

Nok var nok. Jeg ville ikke ha noe mer med menn å gjøre. Noen gang, trodde jeg.

Det er først nå som jeg befinner meg i et trygt og stabilt forhold, at jeg merker nøyaktig hvor dype spor dette har satt i meg. Jeg synes det er vanskelig å skulle tro på at jeg er mer enn en kropp. Jeg sliter med å tro på at jeg ikke når som helst vil bli forkastet, til fordel for en ny dukke (som selvfølgelig også vil forkastes etter kort tid). Ethvert element i hverdagen som underbygger de litt forskrudde tankene mine om at kvinner bare skal være her for å være deilige for menn og at enhver mann gjerne vil ha alle disse kroppene, fremfor å se hvert enkelt menneske, gir meg en tomhetsfølelse som gir meg lyst til å gi opp hele menneskeheten. Men jeg vet jo bedre, når jeg tillater meg selv å gjøre det.

“…And if He felt He had to direct you
Then direct you into my arms” – Nick Cave & The Bad Seeds – Into My Arms.
Slik følte jeg det da jeg havnet i armene til min nåværende kjæreste, samboer og snart barnefar. Han så hele meg og for meg føltes det helt merkelig. Han lærte meg om tillit og han viste meg at min nytelse var like viktig for han som hans egen. Sakte men sikkert lot han meg finne tilbake til meg selv igjen. En transformasjon jeg trodde var utenfor rekkevidde for godt. Senest i går kveld lå jeg slik jeg liker aller best å ligge, omfavnet av de lange armene hans, med ansiktet trykket inn i brystkassen hans. Det føles som verdens tryggeste sted. Da jeg lå slik i går kveld og samtidig kjente babyen sparke i magen, tenkte jeg at jeg bare ville ligge slik for alltid.

Seksualisering vil eksistere så lenge vi mennesker gjør det. For folk flest sees det sannsynligvis ikke som et stort problem. Men for oss som har tatt skade av det, føles det som stadige stikk i siden. Næring til stemmen i bakhodet som sier “Ser du, det er slik. Alle er slik”.

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.

EN FØLELSESLADET FOTOSHOOT

Sminkekosten strøk lett over øyelokkene mine. Makeupartisten hadde myke hender og myk stemme. Alt føltes behagelig. Snakk om at livet kan være kontrastfylt. For bare et par dager siden hadde jeg blitt utskrevet fra sykehuset. Der hadde jeg ligget koblet til 8-10 forskjellige ledninger. Jeg kunne ikke bevege meg mer enn en meter utenfor senga, for å tisse på en dostol ved behov. Timene hadde sneglet seg avgårde, tankene hadde både stått stille og rast rundt på samme tid. Ventetid får en helt annen betydning når den går ut på å vente på å komme over den trygge grensen av faren for leversvikt. Jeg trodde jeg hadde mistet alt og alle. Jeg trodde livet som jeg kjente det kom til å være over for godt. Det kunne ikke være en vei tilbake fra dette…

Jeg møtte opp på tom mage. Bodde på Scandic Nidelven, med sin godt beryktede frokost. Men jeg klarte ikke å gå ned til spisesalen. Ikke forstyrr-lappen fikk henge på døra. Angsten holdt meg inne på rommet helt til taxien stod klar rett utenfor hotellinngangen. Alt fokus var rettet mot det jeg skulle gjøre og disse skylappene var nok helt avgjørende for at jeg skulle klare å gjennomføre. Det var lenge siden jeg hadde fått spørsmålet om å stille som modell og seansen hadde vært planlagt i flere måneder. Livet hadde fått tid til å brekke meg i mellomtiden. Jeg hadde ikke hatt noen god oppladning før jeg skulle stå fremfor kameraet. Men kanskje ble bildene mer uttrykksfulle slik. Blåmerker, bandasjer og uttrykk…Alt var ekte. Ekte og sårt innenfra og ut.

Timene raste avgårde. Jeg glemte den tomme magen. Glemte tid og sted. Følelsene mine, som hadde ligget innesperret alt for lenge, fikk sive ut gjennom fremtoning og blikk. Jeg følte at jeg fikk fram det jeg følte. Og jeg følte mye.

Det er med blandede følelser at jeg ser på – og deler disse bildene. For det første er de fra en tid jeg aller helst vil glemme. Et kapittel jeg har lyst til å røske ut fra boken min. Samtidig er det et kapittel med stor betydning. Et brutalt vendepunkt. Det andre som gjør det vemodig å se på bilene, er at jeg nesten ikke kan kjenne meg igjen. Blikket, den manglende gløden…alt. Det er ikke meg lengre. Men det var meg. Det kommer jeg ikke fra. Når alt dette er sagt, må jeg si at jeg er stolt over disse bildene. Jeg er stolt over at jeg kom meg dit. Stolt over at jeg klarte å gjennomføre, tross alt. Jeg synes bildene ble uttrykksfulle og fine. Jeg vil takke både makeupartisten og fotografen for en fantastisk fin dag og et resultat jeg er fornøyd med. Dere fikk meg til å føle meg komfortabel og verdifull.
Og Kamilla, takk for at du trodde på meg.

Foto: Kamilla Waagen

SOLKYSS MED SALT SMAK

Innlegget inneholder annonselenker.

Åh, disse dagene. Solvarme kinn. Salt i håret. Små sandkorn på leppene. Gleden over å løpe rundt i et lett plagg på kroppen. Et like stykke stoff, som det eneste som ligger mellom huden og den friske sommerluften. Slike dager kunne ha vart for evig.

Kjolen jeg har på meg på disse bildene finner du HER (annonselenke).

Det er noe med kombinasjonen av sand, sjø og sol som gjør så innmari godt for det indre.

Synes denne kjolen er så fin. Men den passer nok bedre for de som ikke er gravide, hehe. Jeg jukser mye med tape, sikkerhetsnåler og saks for å få klærne til å sitte riktig for tiden. Nekter jo å gå over til klær som er beregnet på rugemaskiner som meg. Da blir det et par knapper som sprettes og sømmer som gir etter. Men jeg gir ikke etter.

Blir påminnet om hvor heldige vi er som bor her, når kveldssola leker med omgivelsene.

Håper dere nyter dagene.

NYINNKJØPTE BABYKLÆR

Å handle klær er (dessverre) noe jeg finner både underholdende, spennende og tilfredsstillende. I fjor hadde jeg nesten full handlestans i nesten et halvt år, før jeg sprakk igjen. Samvittigheten min føltes ren, men gleden av å henge nye godsaker i klesskapet tok nok en gang overhånd. Jeg vil jo så gjerne være miljøbevisst, flink til å spare på ressursene, snill mot andre mennesker og flink til å spare penger. Og da er det jo ikke bra å kjøpe mer klær enn man strengt talt har behov for. Men jeg liker å tro at jeg gjennomfører disse punktene på mange andre måter og velger derfor å innse og godta at klær er min last.

Nå har jeg jo snart enda en jeg kan pynte opp og om jeg skal være ærlig er det enda kjekkere å handle klær til han! Jeg har så smått begynt å kjøpe inn noen plagg allerede, mest fordi jeg synes det er stas. De store, viktige tingene blir prioritert først – med litt babyklær innimellom.

Det viktigste for meg når jeg kjøper klær til den lille, er at plaggene er myke og behagelige, at de ikke inneholder farlige stoffer, at de er praktiske og at de som har laget plaggene har blitt rettferdig behandlet. Når det gjelder utseendet liker jeg godt naturfarger og helt enkle mønstre. Etter å ha surfet rundt på nettet, ramlet jeg over to merker jeg falt helt for. Mole og MeMini er begge norskdesignede klesmerker som fokuserer på kvalitet og har en bærekraftig filosofi. Stilen er klassisk og litt gammeldags, akkurat slik jeg liker det. Her kommer jeg nok til å legge igjen noen kroner fremover…

EN SOMMERDRØM

“I sommer skal jeg kjøpe meg en fin, hvit sommerkjole” sa jeg i vinter. Nå sprader jeg rundt i kjolen jeg hadde sett for meg i tankene. Du finner den HER (annonselenke).

Sol på kroppen, fritt flagrende hår, en hvit, behagelig kjole og voksende mage. Akkurat slik jeg hadde drømt om at dagene skulle bli.

I dag har vi vært på Hageland og kjøpt en nydelig, aprikosfarget Azalea Knaphill, som skal plantes ved huset. Regner med at det blir en ny tur til Hageland i helga, når vi har kommet oss mer på plass. Da skal bilen fylles av planter og blomster. Gleder meg til å pynte og ordne både ute og inne! Den beste tiden på året må nytes til det fulle og da er en trivelig uteplass god å ha.

MAI, DU SKJØNNE MILDE

Kirsebærtrær er helt klart noe av det fineste jeg vet om. Rosa trær i full blomst gjør meg glad, haha.

Endelig er mai her. Jeg synes det er en av de fineste månedene. Den føles som en lang fredag. God i seg selv, men med det beste i vente.

Fine Linn-Christina. Tenker ofte på hvor heldig jeg er med menneskene jeg har i livet mitt. Jeg mener, virkelig heldig. Om alt det vonde i livet har ført meg sammen med disse gode folkene, er faktisk alt verd det. Jeg kunne aldri ha byttet ut noen av dem mot noe som helst. Å ha gode folk rundt seg er det viktigste i livet.

Magen har virkelig begynt å poppe ut. Hold-in strømpebuksene er for lengst sprettet opp med saks rundt midjen. Har også begynt å kjenne mye liv. Spesielt når jeg skal slappe av eller sove. Da trafikken nesten sto helt stille gjennom byen i går, begynte mini å sparke. Det er så koselig og rart!

Slike dager håper jeg det blir mange av fremover.

UTFLYTTING

Godt å være ute i frisk luft igjen. Har vært skikkelig forkjølet denne uka, så dagene har egentlig bare forsvunnet.

I dag har vi flyttet ut fra leiligheten i Kristiansund. Vi har hatt mange fine stunder der, men også mange tunge. Fjoråret var den villeste blandingen av godt og vondt jeg kan tenke meg. Opplevelser og følelser knytter seg gjerne til omgivelsene og nå føles det veldig riktig med en ny start i et nytt hjem. Når vi nå setter nøkkelen i låsen på leiligheten for siste gang, føler jeg at vi går inn i en ny epoke sammen. En ny og bedre.

Endelig går ting min vei. Blytunge tanker, herjende angst og følelsen av å leve i en annen verden enn alle andre, er minner jeg kan skimte i det fjerne. Endelig kan jeg være den jenta jeg egentlig er og den jenta kjæresten min fortjener. Ei som er både mild og sterk. Ikke bitte liten og livredd. Endelig kan vi for alvor starte på det livet vi begge har fortjent hele tiden. Det gjør meg lykkelig.

Kjolen finner du HER og smykket HER (Annonselenker).

Follow my blog with Bloglovin

DET ER LOV TIL Å DRØMME SEG BORT

Lysten etter å reise bort forsvant litt da det varme, fine været kom. Så returnerte reiselysten sammen med gråværet igjen. Føler meg full av inspirasjon og lyst til å dele for tiden, men det grå været ute spolerer alt av bilder. Selv den friskeste sommerkjole ser trist ut i dette været.

Imens jeg venter på skyfri himmel (eller en mulighet til å hoppe på et fly), drømmer jeg meg litt bort i bilder fra da vi var i New York i fjor. Gleder meg til neste reise, hvor enn det blir. Det gjør så godt for hodet å komme seg bort, ta inn nye impulser og bare være, selv om alt står bra til hjemme. Dessuten er jeg på en mye bedre plass i livet og meg selv nå, enn jeg var for et år siden. Så neste reise blir nok enda bedre.

Heldigvis skjer det mye spennende for tiden og jeg gleder meg til å fortelle om det veldig snart.