Borghild Terese Jørgensen

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.

SOLKYSS MED SALT SMAK

Innlegget inneholder annonselenker.

Åh, disse dagene. Solvarme kinn. Salt i håret. Små sandkorn på leppene. Gleden over å løpe rundt i et lett plagg på kroppen. Et like stykke stoff, som det eneste som ligger mellom huden og den friske sommerluften. Slike dager kunne ha vart for evig.

Kjolen jeg har på meg på disse bildene finner du HER (annonselenke).

Det er noe med kombinasjonen av sand, sjø og sol som gjør så innmari godt for det indre.

Synes denne kjolen er så fin. Men den passer nok bedre for de som ikke er gravide, hehe. Jeg jukser mye med tape, sikkerhetsnåler og saks for å få klærne til å sitte riktig for tiden. Nekter jo å gå over til klær som er beregnet på rugemaskiner som meg. Da blir det et par knapper som sprettes og sømmer som gir etter. Men jeg gir ikke etter.

Blir påminnet om hvor heldige vi er som bor her, når kveldssola leker med omgivelsene.

Håper dere nyter dagene.

HJEMMELAGET RABARBRASYLTETØY

Follow my blog with Bloglovin

Vil påstå at vi bor på et fantastisk deilig sted nå som det er sommer. Jeg koser meg her, rett og slett. Våre nærmeste naboer er en liten flokk kyr, vi har god plass utenfor på alle sider av huset og bor bare en fin liten rusletur unna ei romslig sandstrand. Går barbeint hele dagen og føler egentlig at jeg er på et feriested. Det er deilig å føle seg tilfreds med hjemmet sitt. I tillegg til alt, vokser det flere spiselige vekster utenfor og for noen dager siden fikk vi forsyne oss av rabarbraen i hagen.

Katten vår, Alma, surrer alltid rundt oss når vi holder på med noe utendørs.

Usikker på antall kilo rabarbra vi endte opp med, men det var ikke få. Vi frøs ned halvparten og lagde syltetøy av resten. En koselig aktivitet som vil gi glede lenge fremover. Tenk å kunne ta opp hjemmelaget, syrlig rabarbrasyltetøy når vinteren ligger kald over oss. Kortreist og økologisk!

Oppskrift og fremgangsmåte:

* 1 kg rabarbra
* 500 g sukker
* 2 kanelstenger
* Evt litt chiafrø

1. Skyll rabarbraen, skjær av de tørre tuppene og skrell av skallet.
2. Skjær opp rabarbraen i biter på ca 2 cm.
3. Legg bitene i en bolle og strø over sukker. La dette stå natten over, da vil du se at sukkeret har blitt til væske. (En annen metode er å tilsette 1 dl vann og koke opp med en gang, men jeg foretrekker denne måten).
4. Tøm alt over i en stor kjele og tilsett 2 kanelstenger. Kok opp og la det koke i en times tid med omrøring av og til. Følg med til du får den fargen og konsistensen du selv ønsker.
5. Avkjøl og hell over på glass. Kan også fryses, pass bare på så glassene ikke er for fulle.

Tips: Dersom du synes at syltetøyet er for rennende etter avkjøling, kan du tilsette litt chiafrø. Det sveller ut og binder syltetøyet, uten at det påvirker smaken.

MED HAVET SOM NABO

Innenfor synsfeltet mitt nå finnes en bukett roser, et brennende telys, en kopp varm kaffe med melk og katten som surrer rundt og gjør seg kjent. Vi fikk dyrene våre hit i går. Det gjør virkelig noe med et hjem. Et hjem uten kjæledyr er så tomt, kaldt og stille i forhold til når du har disse søte, små pelsdottene surrende omkring deg. Hjertet mitt har alltid banket ekstra for dyr og det kommer det nok alltid til å gjøre.

Fikk også møtt Christina igjen i går. Sola hadde stått høyt på himmelen hele dagen, men da vi var klare for å ta oss en tur ut sammen, kom selvfølgelig tåka. Ulempen ved å ha havet som nærmeste nabo. En ulempe jeg er villig til å se forbi, da godene er så mange flere.

Vakre Christina. Denne lille jenta er så vakker, sterk og god. Jeg verdsetter og respekterer folk som har opplevd mye kjipt fra andre, men ikke blitt bitter og slem av den grunn. Å beholde et godt hjerte til tross for at det har blitt mye herjet med, krever enorm styrke. Evig glad i deg!

Nå skjønner jeg hva kjæresten min mener med at jeg smiler med hele ansiktet, hahaha.

Gårsdagens antrekk passet nok temperaturen bedre tidligere på dagen. Men det var sommerlig og lett og jeg er villig til å late som at været var det også. Blazeren finner du HER (Annonselenke). Kjolen er dessverre utsolgt, men den kjøpte jeg hos Nelly.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

TANKER EN HELT VANLIG MORGEN

• Jeg savner å gå til en helt vanlig jobb. Når jeg ser andre stå opp og dra til jobb, får jeg lyst til å slenge med meg veska og henge meg på. Arbeid handler om så mye mer enn penger. Det man får av sosial omgang og mestringsfølelse er nesten like viktig som lønna.

• Jeg trives godt i hjemmet vårt allerede. Etter å ha kjørt hjemover fra byen med en klump i magen (det føles ikke riktig å bruke det uttrykket nå som jeg har en baby i magen), fikk jeg en god følelse da jeg svingte ned til huset. Da jeg kom inn følte jeg den komforten man skal føle når man kommer hjem. Det var godt.

• Jeg gleder meg til å bli mamma. Føler meg litt som en mor allerede, her jeg går og passer på og tenker på den lille hele tiden. Innimellom kan jeg få små øyeblikk hvor jeg tenker «hjelp». Andre øyeblikk blir jeg så rørt av tanken på å snart skulle få barn, at jeg nesten må gråte litt. Haha, hormonell. Mesteparten av tiden bare ruger, koser jeg meg og gleder meg voldsomt til å møte gutten vår og til å passe på han for resten av livet.

Å SKAPE ET TRIVELIG HJEM

Nå som vi holder på å flytte inn i et helt hus som vi har planer om å bo i en stund, er det ikke bare mange ting som må skaffes. Det er også mye planlegging. Hva må vi ha? Hva liker vi? Hva er det som får oss til å føle oss hjemme?

Det viktigste for meg er å skape et hjem som det skal være godt å være i. Et sted som inviterer til lave skuldre, trygghet og hygge. Det er lett å bli påvirket når man blar gjennom interiørblogger, magasiner og brukere på Instagram. Men de gir ingen indikasjon på hva det er som vil få meg og oss til å trives. For å være helt ærlig synes jeg at veldig mange hjem ser helt like ut. Det skjer ikke ofte at jeg kommer inn til noen og tenker “Her er det lett å se at det er akkurat du/dere som bor”. Så jeg spør meg selv og gjentar spørsmålet jevnlig: Hva er det jeg liker? Hvilke omgivelser gjør godt for mitt sinn? Jeg har det bestandig best når jeg er ute i naturen. Derfor er kanskje det et godt utgangspunkt. Jeg liker det naturlig, grønt og levende. Øynene mine synes naturlige materialer er mer behagelige å se på enn plast, stål osv. Dessuten reflekterer det litt hvem jeg er på innsiden. Heldigvis er jeg og mannen jeg skal bo der sammen med (og som er det aller viktigste for meg i hjemmet), stort sett veldig enige. Vi vet begge hva vi liker og vi liker ofte det samme.

Klarer man å skape harmoni mellom hvem man er på innsiden og hvordan man innreder hjemmet sitt, tror jeg man vil trives veldig mye bedre, enn om man kun ser på hva alle andre gjør.

Planter er et godt sted å starte. Hvilket som helst hjem blir raskt mye hyggeligere om du tar med inn noen planter, synes jeg. Her er den foreløpige samlingen. Noen skal stå inne, andre skal stå ute. Gleder meg til å få de i jorda og til å se dem vokse.

Nå skal både uteområde, garderobe og barnerom komme på plass i løpet av sommeren. I prioritert rekkefølge. Vi har enda noen måneder igjen som bare to.

FJELLTUR TIL MELEN

Min første fjelltur som gravid er unnagjort og haha, det var noe annet! Tror aldri jeg har gått så sakte opp til Melen før. Kroppen føltes lett og fin, bortsett fra rundt magen, der var det tungt. Kan muligens sammenlignes med å gå tur rett etter å ha spist en stor middag og alt for mange vaffelplater (men til tross for stappfull mage være sulten som en ulv). Jeg pleide å løpe rett opp og ned Melen, med kun ei vannflaske i hånden. Nå følte jeg at jeg gikk like mye sidelengs og baklengs som oppover og allerede halvveis måtte vi legge inn en rastepause, fordi jeg følte at jeg skulle gå i bakken av sult.

Til tross for et langsomt tempo, koste vi oss hele veien. Det blir nok flere fjellturer fremover. Kropp og sjel har så godt av det.

Deilig å komme seg på fjellet igjen. Tiden står litt stille der oppe.

MAI, DU SKJØNNE MILDE

Kirsebærtrær er helt klart noe av det fineste jeg vet om. Rosa trær i full blomst gjør meg glad, haha.

Endelig er mai her. Jeg synes det er en av de fineste månedene. Den føles som en lang fredag. God i seg selv, men med det beste i vente.

Fine Linn-Christina. Tenker ofte på hvor heldig jeg er med menneskene jeg har i livet mitt. Jeg mener, virkelig heldig. Om alt det vonde i livet har ført meg sammen med disse gode folkene, er faktisk alt verd det. Jeg kunne aldri ha byttet ut noen av dem mot noe som helst. Å ha gode folk rundt seg er det viktigste i livet.

Magen har virkelig begynt å poppe ut. Hold-in strømpebuksene er for lengst sprettet opp med saks rundt midjen. Har også begynt å kjenne mye liv. Spesielt når jeg skal slappe av eller sove. Da trafikken nesten sto helt stille gjennom byen i går, begynte mini å sparke. Det er så koselig og rart!

Slike dager håper jeg det blir mange av fremover.

PÅSKE VED HAVET

Endelig tilbake her inne. Sinnet er lysere, likt dagene. Medvind, det er det jeg har hatt så langt dette året. Rart hvordan vinden plutselig snur. Slik sommerregn bråstopper og får deg til å føle deg dum som står og gjemmer deg under et tak, der sola står høyt fremfor deg. Vel, jeg føler meg ikke dum som har slitt så kraftig som jeg har. Jeg føler meg ny. Jeg føler meg som et normalt menneske igjen. Riktignok et menneske med traumatiske opplevelser i bagasjen. Men et menneske. Lik andre. Jeg sklir plutselig inn i mengden, i stedet for å føle meg som en alien. Jeg føler bakken under føttene mine og det å ha bakkekontakt er så mye mer vidunderlig enn å sveve rundt vektløs, fjern og skremt.

Pausen herfra kom fordi jeg gjennomgikk en stor forandring. Et naturlig skifte. Jeg fikk krype ut av mitt gamle skinn og gro et nytt. Jeg har ikke kunnet skrive noe gjennom denne perioden, fordi jeg ikke ville ha visst hvordan jeg skulle ha formulert meg. Har bare måttet følge med gjennom forandringen, la den skje naturlig. En del av meg hadde tillit til at naturlovene kom til å ta hånd om meg til slutt og nå har det endelig skjedd.

Uansett. Jeg tenker å komme tilbake for fullt nå og vil gjerne starte med å dele noen bilder fra påska som nylig har blitt et tilbakelagt kapittel.

Kort beskrevet har uka bestått av masse sol i ansiktet, sjølukt, padleturer, hest og godt selskap. Takknemlig for ei fin uke, den ga et godt påfyll av god energi.

Magisk å padle i nattemørket, med fullmånen og stjernehimmelen både over og under oss.