Borghild Terese Jørgensen

DET ER GREIT Å IKKE HA DET GREIT

Uten forvarsel skyller den over meg. Den kjølige bølgen av undergravde følelser. Fortrengte minner. Følelsen av å være utilstrekkelig. En som aldri får det helt til. En mørk, ubønnhørlig bølge som brer seg over meg og trykker meg ned. Livet er mange hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne ha forventet nå. Men det er perfekt på min måte. Jeg har det bra på min måte. Av og til har jeg det ikke så bra, men det er en del av livet mitt. Jeg vet at jeg får puste igjen når jeg får svømt til overflaten. Men jeg vet også at det alltid vil komme nye bølger og at noen vil være kraftigere enn andre.

Jeg har det med å legge press på meg selv på alle områder det er mulig å legge press på seg selv. Også når det gjelder å ha det bra. Dermed blir jeg skuffet når det ikke går. Så blir det enda tyngre med skuffelsen på toppen av tankene som er vonde nok fra før.

En velsignelse jeg har fått, er verdens vakreste bukett av mennesker i livet mitt. Jeg vet jeg sier det ofte, men jeg kan ikke få sagt det nok. Når en melding som dette dukker opp i innboksen, uten at jeg selv har tatt kontakt først, vet jeg at jeg har noen som fortjener plassen sin i hjertet mitt. Jeg må bare dele denne. Jeg fant trygghet i den da jeg fikk den og jeg finner trygghet i den hver gang jeg tenker på den. Kanskje er det noen der ute som ikke er like heldig med vennekretsen sin som jeg er og som kan ha godt av at jeg deler denne meldingen. I så fall, les den og ta den til deg som om den var sendt til deg, for jeg sender den til deg nå. Det finnes så mye styrke og trygghet i aksept. Når man ikke alltid klarer å akseptere seg selv, er det uvurderlig med venner som viser at de aksepterer deg som du er.

“Du foressten. Jeg har tenkt på å sende deg melding tidligere.
Men jeg vil bare si at jeg vet du føler en del forventninger nå som du er gravid og skal ha baby. Og kanskje er du redd for at du skal bli dårlig noen ganger. Kanskje du ikke er redd for det. Jeg vet ikke. Men likevel så vil jeg bare si at det er greit vet du. Du har vært gjennom mye, og det forsvinner ikke på et blunk (sannsynligvis aldri som du sier selv). Selv om hverdagen nå ikke kan sammenlignes med for et år siden. Så det er lov. Det er lov å ha noen skikkelige nedturer. Og det er lov å ringe meg hvis det kommer til det at du trenger selskap hjemme. (Det er vel en fordel om jeg er hjemme samtidig da hehe). Men du skjønner. Jeg passer på dere. Alltid ❤ Og dårlige dager kommer, men gode dager kommer også. Og jeg er der på alle de dagene.”

Altså…Jeg blir tom for ord og full av varme.

Jeg må lære meg at det er greit å ikke alltid ha det greit.

EN FØLELSESLADET FOTOSHOOT

Sminkekosten strøk lett over øyelokkene mine. Makeupartisten hadde myke hender og myk stemme. Alt føltes behagelig. Snakk om at livet kan være kontrastfylt. For bare et par dager siden hadde jeg blitt utskrevet fra sykehuset. Der hadde jeg ligget koblet til 8-10 forskjellige ledninger. Jeg kunne ikke bevege meg mer enn en meter utenfor senga, for å tisse på en dostol ved behov. Timene hadde sneglet seg avgårde, tankene hadde både stått stille og rast rundt på samme tid. Ventetid får en helt annen betydning når den går ut på å vente på å komme over den trygge grensen av faren for leversvikt. Jeg trodde jeg hadde mistet alt og alle. Jeg trodde livet som jeg kjente det kom til å være over for godt. Det kunne ikke være en vei tilbake fra dette…

Jeg møtte opp på tom mage. Bodde på Scandic Nidelven, med sin godt beryktede frokost. Men jeg klarte ikke å gå ned til spisesalen. Ikke forstyrr-lappen fikk henge på døra. Angsten holdt meg inne på rommet helt til taxien stod klar rett utenfor hotellinngangen. Alt fokus var rettet mot det jeg skulle gjøre og disse skylappene var nok helt avgjørende for at jeg skulle klare å gjennomføre. Det var lenge siden jeg hadde fått spørsmålet om å stille som modell og seansen hadde vært planlagt i flere måneder. Livet hadde fått tid til å brekke meg i mellomtiden. Jeg hadde ikke hatt noen god oppladning før jeg skulle stå fremfor kameraet. Men kanskje ble bildene mer uttrykksfulle slik. Blåmerker, bandasjer og uttrykk…Alt var ekte. Ekte og sårt innenfra og ut.

Timene raste avgårde. Jeg glemte den tomme magen. Glemte tid og sted. Følelsene mine, som hadde ligget innesperret alt for lenge, fikk sive ut gjennom fremtoning og blikk. Jeg følte at jeg fikk fram det jeg følte. Og jeg følte mye.

Det er med blandede følelser at jeg ser på – og deler disse bildene. For det første er de fra en tid jeg aller helst vil glemme. Et kapittel jeg har lyst til å røske ut fra boken min. Samtidig er det et kapittel med stor betydning. Et brutalt vendepunkt. Det andre som gjør det vemodig å se på bilene, er at jeg nesten ikke kan kjenne meg igjen. Blikket, den manglende gløden…alt. Det er ikke meg lengre. Men det var meg. Det kommer jeg ikke fra. Når alt dette er sagt, må jeg si at jeg er stolt over disse bildene. Jeg er stolt over at jeg kom meg dit. Stolt over at jeg klarte å gjennomføre, tross alt. Jeg synes bildene ble uttrykksfulle og fine. Jeg vil takke både makeupartisten og fotografen for en fantastisk fin dag og et resultat jeg er fornøyd med. Dere fikk meg til å føle meg komfortabel og verdifull.
Og Kamilla, takk for at du trodde på meg.

Foto: Kamilla Waagen

SOLKYSS MED SALT SMAK

Innlegget inneholder annonselenker.

Åh, disse dagene. Solvarme kinn. Salt i håret. Små sandkorn på leppene. Gleden over å løpe rundt i et lett plagg på kroppen. Et like stykke stoff, som det eneste som ligger mellom huden og den friske sommerluften. Slike dager kunne ha vart for evig.

Kjolen jeg har på meg på disse bildene finner du HER (annonselenke).

Det er noe med kombinasjonen av sand, sjø og sol som gjør så innmari godt for det indre.

Synes denne kjolen er så fin. Men den passer nok bedre for de som ikke er gravide, hehe. Jeg jukser mye med tape, sikkerhetsnåler og saks for å få klærne til å sitte riktig for tiden. Nekter jo å gå over til klær som er beregnet på rugemaskiner som meg. Da blir det et par knapper som sprettes og sømmer som gir etter. Men jeg gir ikke etter.

Blir påminnet om hvor heldige vi er som bor her, når kveldssola leker med omgivelsene.

Håper dere nyter dagene.

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

TANKER EN HELT VANLIG MORGEN

• Jeg savner å gå til en helt vanlig jobb. Når jeg ser andre stå opp og dra til jobb, får jeg lyst til å slenge med meg veska og henge meg på. Arbeid handler om så mye mer enn penger. Det man får av sosial omgang og mestringsfølelse er nesten like viktig som lønna.

• Jeg trives godt i hjemmet vårt allerede. Etter å ha kjørt hjemover fra byen med en klump i magen (det føles ikke riktig å bruke det uttrykket nå som jeg har en baby i magen), fikk jeg en god følelse da jeg svingte ned til huset. Da jeg kom inn følte jeg den komforten man skal føle når man kommer hjem. Det var godt.

• Jeg gleder meg til å bli mamma. Føler meg litt som en mor allerede, her jeg går og passer på og tenker på den lille hele tiden. Innimellom kan jeg få små øyeblikk hvor jeg tenker «hjelp». Andre øyeblikk blir jeg så rørt av tanken på å snart skulle få barn, at jeg nesten må gråte litt. Haha, hormonell. Mesteparten av tiden bare ruger, koser jeg meg og gleder meg voldsomt til å møte gutten vår og til å passe på han for resten av livet.

SØSTRE I HJERTET

Som lillesøster og storesøster gjennom mange år.
Du skulle bare ha visst hvor stolt jeg er av deg.
De andre skulle bare ha visst hvor sterke vi to er når vi går skulder mot skulder.

Trygghet og styrke, de fineste gavene man kan gi og få i et vennskap.

Friske Nordvestlandet.

Noen har hengt opp en kjærlighetslås på svevestien ved Atlanterhavsveien. Kanskje kommer det flere etterhvert?

SOL I HJERTET

For noen vakre soldager vi har nå. Lyset ute varer nesten helt til leggetid. Småfuglene sitter i tretoppene og synger en sang jeg har savnet veldig i løpet av de mørke høst- og vintermånedene. Nå har jeg sluttet å drømme meg bort til varmere strøk. Nå er det ingen steder jeg heller vil være enn akkurat her.

Husker jeg pleide å tenke at hjertet mitt aldri kom til å bli tilstrekkelig fylt. Jeg har alltid hatt et stort behov for kjærlighet. Både et stort behov for å gi og å få. Uten at jeg har vært spesielt god til å ta imot. Ikke vet jeg om mitt behov har vært større enn hos folk flest, jeg har kun meg selv å gå ut ifra. Har alltid følt at kjærlighet er det viktigste i livet. Har jeg ikke nok kjærlighet, blir livet mitt meningsløst.

Nå kjenner jeg for første gang at hjertet mitt er fylt. Endelig har jeg lært meg å ta imot kjærlighet fra andre. Ingen blir varme på innsiden av å kun gi, du må også lære deg å få. Du må forstå at hjertene til de du er glad i slår like hardt for deg, som ditt gjør for dem.

Et hjerte vil alltid ha sine brister, samme hvor lykkelig det er. Sorg og lykke lærer seg å gå hånd i hånd der inne. Det er smerten og skjønnheten ved det. Det som gjør det akkurat så levende og vakkert som det er.

Kjolen er av merket Gestuz og du finner den HER til nedsatt pris (Annonselenke).

RAY OF LIGHT

Jeg tror fremdeles at lignelsen skal stemme til slutt. Sammenligningen av mengde godt og vondt i løpet av et liv. Det betyr naturligvis ikke at jeg tror alle mennesker får oppleve like mye vondt i livet, det vet vi alle at ikke kan stemme. Det jeg tror er at de som har opplevd en større mengde smerte, setter såpass mye større pris på alt det gode de opplever, at det jevner seg ut slik.