Borghild Terese Jørgensen

SEKSUALISERING – Å LEVE FOR Å VÆRE DEILIG

La meg tune inn på temaet: Seksualisering.

Først og fremst; Hvorfor skriver jeg dette?

Jeg skriver det fordi jeg selv søker svar på mine egne rare, vonde reaksjoner på tilsynelatende “ingenting”. Hvorfor får jeg høy puls, en slags tyngende følelse som trykker kroppen min ned i underlaget og behov for å kaste opp, når det jeg reagerer på er så lite og ubetydelig at jeg selv nekter å tro at det er det jeg reagerer på? Hvorfor får jeg denne ubehagelige reaksjonen, når ingen rundt meg gjør det?

For det andre skriver jeg for de jentene og kanskje guttene som har det på samme måte. Jeg føler meg som den eneste, men jeg vet godt at jeg ikke er det. Det er vondt å føle seg så overfølsom for noe som florerer rundt deg over alt.

Jeg var ei populær jente. Allerede i barneskolealder fikk jeg mer oppmerksomhet fra guttene enn de fleste. Jeg var smart, men jeg var først og fremst pen. Dette fulgte meg gjennom årene. Folk lo, kalte det et luksusproblem. Ja, så var det et luksusproblem. Det reelle problemet begynte å få grobunn da jeg begynte å måle min egen verdi ut ifra hvor mye oppmerksomhet jeg fikk fra det motsatte kjønn.

Opp gjennom årene grodde dette mer og mer fast i min identitet. Jeg kommer fra en trofast familie med sunne verdier. Å være dum og deilig var langt ifra hvordan foreldrene mine hadde oppdratt meg til å være. Dette hadde jeg ikke med meg hjemmefra. Jeg fikk det utenfra. Jeg tok noe som kunne ha vært en fordel og lot det heller spise meg opp.

Jo eldre jeg ble, jo verre skulle det bli. Jeg lot meg bli objektivisert. Jeg omgikk folk som lærte meg at hjernen min var uviktig. Det var kroppen, ansiktet, håret og den appellerende oppførselen som utgjorde min verdi. Hjernen min var, om noe, mer i veien. Jeg lærte meg tidlig at det å si imot ville få konsekvenser i form av sårende kommentarer og nedlatende oppførsel. Selv om jeg aldri har klart å underkue den kjappe munnen min helt, holdt jeg den mer og mer lukket. Jeg orket bare ikke å bli såret mer.

En stor del av livet mitt dreide seg om å være deilig for menn. Denne delen vokste seg større og større. Jeg mistet meg selv mer og mer. Jeg visste at jeg innerst inne var den rolige, litt beskjedne jenta som mest av alt elsket naturen og dyrene. Jeg visste at jeg innerst inne var på søken etter trygghet og stabilitet. Jeg visste at jeg var smart nok til å leve helt annerledes. Likevel gjorde jeg det stikk motsatte av alt jeg følte jeg burde ha gjort. Jeg oppsøkte utrygge situasjoner og jeg fikk betale for det, i form av at jeg fikk et nytt skår i sjelen for hver gang. Jeg følte meg som ei dukke. Var jeg ikke pen eller spennende nok, kunne jeg like gjerne kastes. Da var jeg ikke verd noen ting. Jeg gjorde ting som var langt utenfor min komfortsone, tilsynelatende frivillig, fordi jeg visste at jeg ville være en skuffelse dersom jeg ikke gjorde det. Tvangen jeg følte kom i form av førende hender og følelsen av å ikke ville skuffe. Det å bli sett på og behandlet som en skuffelse, er vel noe av det de fleste av oss gjør det vi kan for å unngå. Å ha forventninger hengende over deg, som du vet kan falle i hodet på deg og smadre deg, gjør noe med grensesettingen. Du pusher grensene.

Sex handlet kun om gutten. Kan du tenke deg følelsen av å ha en stor kropp over deg som gynger, stønner og svetter imens du selv ligger der og føler ingenting? Når han når klimaks og du samtidig når punktet hvor du bare føler deg litt død. Oppbrukt. Slik skulle sex opp gjennom ungdomsårene bli.

Det hele nådde sitt høydepunkt da noen benyttet seg av kroppen min mot min vilje. En slik episode hvor du føler at store deler av deg bare dør og forsvinner imens det pågår. Om jeg anmeldte? Nei. Jeg dusjet huden sår, gråt meg tom hver dag og latet utad som om ingenting hadde skjedd. Jeg dro på jobb, smilte og stod på som jeg pleide. Det endte i et uhåndterlig panikkanfall. Ble sykemeldt i to uker “grunnet utbrenthet” og kom tilbake igjen. Så fortsatte jeg bare slik. I en transe. Jeg benektet det. “Det der skjedde ikke meg”.

Jeg hadde fått menn helt i vrangstrupen. Jeg hatet dem. Og jeg hatet meg selv. Nylig leste jeg en artikkel i et kvinnemagasin, hvor jenter fortalte om det å bruke sex som selvskading. Jeg kjente meg så godt igjen. Det var slik det ble. Det foregikk helt til det sa fullstendig stopp av seg selv. Jeg var helt utkjørt. Utkjørt av å ikke bli sett som et helt menneske. Til og med da jeg lå i senga mi, gråt og tilsto for et par bekjente at jeg hadde det helt grusomt, fikk jeg bare beskjed om at de ville “se meg”. Telefonen fikk skli ned fra sengekanten og lande i gulvet. Jeg orket ikke dette mer. Ingenting betydde noe mer. Jeg hadde blitt den dukka som før bare hadde vært en del av meg.

Husker hvordan jeg satt innelåst på et hotellbad, gråt og hvisket desperat inn i mobilen til ei venninne, imens et annet menneske befant seg rett på andre siden av døra. Det hadde skjedd for mye på ei helg. Hvem var jeg og hvem var disse mennene som fikk meg til å lure på hvem jeg var?

Nok var nok. Jeg ville ikke ha noe mer med menn å gjøre. Noen gang, trodde jeg.

Det er først nå som jeg befinner meg i et trygt og stabilt forhold, at jeg merker nøyaktig hvor dype spor dette har satt i meg. Jeg synes det er vanskelig å skulle tro på at jeg er mer enn en kropp. Jeg sliter med å tro på at jeg ikke når som helst vil bli forkastet, til fordel for en ny dukke (som selvfølgelig også vil forkastes etter kort tid). Ethvert element i hverdagen som underbygger de litt forskrudde tankene mine om at kvinner bare skal være her for å være deilige for menn og at enhver mann gjerne vil ha alle disse kroppene, fremfor å se hvert enkelt menneske, gir meg en tomhetsfølelse som gir meg lyst til å gi opp hele menneskeheten. Men jeg vet jo bedre, når jeg tillater meg selv å gjøre det.

“…And if He felt He had to direct you
Then direct you into my arms” – Nick Cave & The Bad Seeds – Into My Arms.
Slik følte jeg det da jeg havnet i armene til min nåværende kjæreste, samboer og snart barnefar. Han så hele meg og for meg føltes det helt merkelig. Han lærte meg om tillit og han viste meg at min nytelse var like viktig for han som hans egen. Sakte men sikkert lot han meg finne tilbake til meg selv igjen. En transformasjon jeg trodde var utenfor rekkevidde for godt. Senest i går kveld lå jeg slik jeg liker aller best å ligge, omfavnet av de lange armene hans, med ansiktet trykket inn i brystkassen hans. Det føles som verdens tryggeste sted. Da jeg lå slik i går kveld og samtidig kjente babyen sparke i magen, tenkte jeg at jeg bare ville ligge slik for alltid.

Seksualisering vil eksistere så lenge vi mennesker gjør det. For folk flest sees det sannsynligvis ikke som et stort problem. Men for oss som har tatt skade av det, føles det som stadige stikk i siden. Næring til stemmen i bakhodet som sier “Ser du, det er slik. Alle er slik”.

DET ER GREIT Å IKKE HA DET GREIT

Uten forvarsel skyller den over meg. Den kjølige bølgen av undergravde følelser. Fortrengte minner. Følelsen av å være utilstrekkelig. En som aldri får det helt til. En mørk, ubønnhørlig bølge som brer seg over meg og trykker meg ned. Livet er mange hundre ganger bedre enn jeg noen gang kunne ha forventet nå. Men det er perfekt på min måte. Jeg har det bra på min måte. Av og til har jeg det ikke så bra, men det er en del av livet mitt. Jeg vet at jeg får puste igjen når jeg får svømt til overflaten. Men jeg vet også at det alltid vil komme nye bølger og at noen vil være kraftigere enn andre.

Jeg har det med å legge press på meg selv på alle områder det er mulig å legge press på seg selv. Også når det gjelder å ha det bra. Dermed blir jeg skuffet når det ikke går. Så blir det enda tyngre med skuffelsen på toppen av tankene som er vonde nok fra før.

En velsignelse jeg har fått, er verdens vakreste bukett av mennesker i livet mitt. Jeg vet jeg sier det ofte, men jeg kan ikke få sagt det nok. Når en melding som dette dukker opp i innboksen, uten at jeg selv har tatt kontakt først, vet jeg at jeg har noen som fortjener plassen sin i hjertet mitt. Jeg må bare dele denne. Jeg fant trygghet i den da jeg fikk den og jeg finner trygghet i den hver gang jeg tenker på den. Kanskje er det noen der ute som ikke er like heldig med vennekretsen sin som jeg er og som kan ha godt av at jeg deler denne meldingen. I så fall, les den og ta den til deg som om den var sendt til deg, for jeg sender den til deg nå. Det finnes så mye styrke og trygghet i aksept. Når man ikke alltid klarer å akseptere seg selv, er det uvurderlig med venner som viser at de aksepterer deg som du er.

“Du foressten. Jeg har tenkt på å sende deg melding tidligere.
Men jeg vil bare si at jeg vet du føler en del forventninger nå som du er gravid og skal ha baby. Og kanskje er du redd for at du skal bli dårlig noen ganger. Kanskje du ikke er redd for det. Jeg vet ikke. Men likevel så vil jeg bare si at det er greit vet du. Du har vært gjennom mye, og det forsvinner ikke på et blunk (sannsynligvis aldri som du sier selv). Selv om hverdagen nå ikke kan sammenlignes med for et år siden. Så det er lov. Det er lov å ha noen skikkelige nedturer. Og det er lov å ringe meg hvis det kommer til det at du trenger selskap hjemme. (Det er vel en fordel om jeg er hjemme samtidig da hehe). Men du skjønner. Jeg passer på dere. Alltid ❤ Og dårlige dager kommer, men gode dager kommer også. Og jeg er der på alle de dagene.”

Altså…Jeg blir tom for ord og full av varme.

Jeg må lære meg at det er greit å ikke alltid ha det greit.

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.

EN FØLELSESLADET FOTOSHOOT

Sminkekosten strøk lett over øyelokkene mine. Makeupartisten hadde myke hender og myk stemme. Alt føltes behagelig. Snakk om at livet kan være kontrastfylt. For bare et par dager siden hadde jeg blitt utskrevet fra sykehuset. Der hadde jeg ligget koblet til 8-10 forskjellige ledninger. Jeg kunne ikke bevege meg mer enn en meter utenfor senga, for å tisse på en dostol ved behov. Timene hadde sneglet seg avgårde, tankene hadde både stått stille og rast rundt på samme tid. Ventetid får en helt annen betydning når den går ut på å vente på å komme over den trygge grensen av faren for leversvikt. Jeg trodde jeg hadde mistet alt og alle. Jeg trodde livet som jeg kjente det kom til å være over for godt. Det kunne ikke være en vei tilbake fra dette…

Jeg møtte opp på tom mage. Bodde på Scandic Nidelven, med sin godt beryktede frokost. Men jeg klarte ikke å gå ned til spisesalen. Ikke forstyrr-lappen fikk henge på døra. Angsten holdt meg inne på rommet helt til taxien stod klar rett utenfor hotellinngangen. Alt fokus var rettet mot det jeg skulle gjøre og disse skylappene var nok helt avgjørende for at jeg skulle klare å gjennomføre. Det var lenge siden jeg hadde fått spørsmålet om å stille som modell og seansen hadde vært planlagt i flere måneder. Livet hadde fått tid til å brekke meg i mellomtiden. Jeg hadde ikke hatt noen god oppladning før jeg skulle stå fremfor kameraet. Men kanskje ble bildene mer uttrykksfulle slik. Blåmerker, bandasjer og uttrykk…Alt var ekte. Ekte og sårt innenfra og ut.

Timene raste avgårde. Jeg glemte den tomme magen. Glemte tid og sted. Følelsene mine, som hadde ligget innesperret alt for lenge, fikk sive ut gjennom fremtoning og blikk. Jeg følte at jeg fikk fram det jeg følte. Og jeg følte mye.

Det er med blandede følelser at jeg ser på – og deler disse bildene. For det første er de fra en tid jeg aller helst vil glemme. Et kapittel jeg har lyst til å røske ut fra boken min. Samtidig er det et kapittel med stor betydning. Et brutalt vendepunkt. Det andre som gjør det vemodig å se på bilene, er at jeg nesten ikke kan kjenne meg igjen. Blikket, den manglende gløden…alt. Det er ikke meg lengre. Men det var meg. Det kommer jeg ikke fra. Når alt dette er sagt, må jeg si at jeg er stolt over disse bildene. Jeg er stolt over at jeg kom meg dit. Stolt over at jeg klarte å gjennomføre, tross alt. Jeg synes bildene ble uttrykksfulle og fine. Jeg vil takke både makeupartisten og fotografen for en fantastisk fin dag og et resultat jeg er fornøyd med. Dere fikk meg til å føle meg komfortabel og verdifull.
Og Kamilla, takk for at du trodde på meg.

Foto: Kamilla Waagen

DU KOMMER TIL Å BLI VOKSEN

Husker hvordan jeg i tenårene pleide å tenke med gru på det å bli voksen. Jeg kunne ikke tenke meg noe mer kjedelig enn å leve et voksenliv. Så viste det seg å være det beste som skulle skje meg. Å bli voksen.

Kjære deg. Som barn la du din lit i deres hender. De voksne. De visste jo best. De kunne og skulle ordne opp. De skulle passe på deg, vise deg rett og galt. Som tenåring lærte du deg at de voksne ikke var så store helter likevel. Et sted midt mellom barn og voksen, kaver du etter å bli respektert og forstått. Det kommer til å bli bedre.

Kjære deg. Du kommer til å vokse opp. Du kommer til å innse at ikke alle vokser opp i samme tempo som deg. Noen forblir barn, andre blir hengende igjen i tenårene. Men du kommer til å bli voksen. For du har sett, du har lært. Du har følt det på kroppen. Du har sett for deg og ønsket deg hvordan en voksen skal være. Du kan bli den.

Så pust. Rett blikket fremover. Snart er du voksen. Du kommer til å komme deg på beina. Du kommer til å klare å ta vare på deg selv. Du kommer til å stå opp for deg selv og slutte å godta å bli dårlig behandlet av andre voksne. Du kommer til å starte ditt eget liv. Du kommer til å få noen å selv være voksen for.

Husk dette.

STEINSPRANG

Jeg vet ikke, jeg. Små hull tvers gjennom meg, som lekker ut lykken min. Er det arrene i hjertet, som gjør at det har litt tyngre for å holde takten. Redselen for å miste alt, som gjør det vanskeligere å nyte det jeg har?

Etter å ha blitt tatt av steinras, blir selv det minste steinsprang livsfarlig. Du vet hvor galt alt kan gå. Du vet at du kan miste alt. Hva er det som hindrer det fra å skje igjen? Hva er det som bestemmer når og hvordan alt kan kollapse?

Tviholder på alt jeg har, til knoklene blir hvite. Tviholder på kontrollen over følelsene mine. Ikke se. Ikke vis. La meg surre meg inn i ståltråden som holder meg rakrygget, selv på de dagene jeg helst vil krype.

Jeg har oppdaget hva en stor del av det å eie lykken er. Lykke er å vite at morgendagen sannsynligvis blir bedre. Å tro på morgendagen. Med eller uten dårlige erfaringer.

Nå får jeg snart bildene fra fotoshooten jeg var på i Trondheim for litt over et år siden. Er så spent på hvordan de ble og gleder meg til å vise de frem. Det ble en spesiell fotoshoot. Ekte, sår, ærlig og sterk. Når jeg ser tilbake nå, skjønner jeg ikke at jeg klarte å gjennomføre den. Men den ga meg så mye. Det var akkurat det jeg trengte. Gjennom bildene fikk jeg fikk utløp for følelsene mine, som var tett på uoverkommelige. Det gjør både godt og vondt å se de, men mest av alt blir jeg stolt av meg selv. Jeg synes jeg var tøff som kom meg gjennom det jeg kom meg gjennom på den tiden. Det lyste mer styrke av meg på disse bildene, enn det gjorde senere på året. Jeg kollapset etter kollapsen, om man kan si det slik. Litt på samme måte som da jeg brakk ribbein etter et fall fra hesten i galopp, satte meg opp og fortsatte å ri, før jeg segnet sammen da jeg var ferdig med rideøkten og skulle ta av salen. Kroppen holder deg gående, inntil vettet forstår hva som har skjedd.

EN ANNERLEDES 17. MAI

Gårsdagen var en slik dag som helt uanstrengt ble perfekt. Her var det verken champagnefrokost, festkledde folk eller hurrastemning. Vi stod opp og spiste en lang og god frokost, før vi fant fram hageredskapene og gikk ut. Solstrålene fikk treffe usminket hud. Hendene var sorte av jord. Latteren satt løst. Kropp og sinn var helt i balanse. Vi plantet ned flere vakre busker og trær ute i hagen, pottet om inneplantene, pyntet og stelte. Innimellom kunne jeg kjenne bevegelse inne i magen. For en vakker følelse, å stelle rundt i hagen og samtidig kjenne på livet som vokser inni meg.

Litt utpå dagen skiftet vi til turklær og satte snuten mot fjellet. Denne fjellturen gikk mye lettere enn den forrige. Sannsynligvis en blanding av at dette fjellet er mindre og at jeg fikk litt drahjelp av den skjønne hunden vi passet. En kjempefin tur ble det iallfall.

Vel hjemme ble det en lang dusj, middag, iskrem og film. Her har jeg egentlig lyst til å avslutte innlegget, fordi dagen var så fin og det er det fine jeg har lyst til å fokusere på. Men heller enn å rosemale alt, vil jeg vise at man kan lære seg å flette de gode og de vonde delene av livet sammen, i stedet for å la alt rakne hver gang det vonde dominerer. Det verste med posstraumatisk stress er at det slår til når som helst, hvor som helst. De gangene jeg hater det aller mest, er når alt egentlig er perfekt. Hele dagen kan ha vært som et eventyr, så skjer det et eller annet som setter meg helt ut. Jeg har nå fått nok kontroll over det, til at den logiske delen av hjernen henger med meg gjennom det og forteller meg at dette bare er en reaksjon på noe som har vært, at det er helt naturlig og at det går over. Dessverre er den andre delen av hjernen, som styrer følelser, i full sving lenge før logikken får slippe til. Det blir en kamp mot meg selv, hvor nåtid og tilstedeværelse forsvinner i større eller mindre grad. Jeg blir frustrert fordi det ødelegger fine stunder, lei meg fordi det påvirker andre og sint fordi jeg lar noen som har ødelagt mye for meg, få lov til å ødelegge nok en gang…Vel, jeg har omsider innsett hvilken heiagjeng jeg har bak meg og endelig begynt å heie på meg selv også, så det går bra. Det er også viktig å lære seg at en dårlig time ikke ødelegger en hel dag. Dagen har like fullt vært kjempefin frem til den ble litt mindre god.

Livet er ikke alltid godt og det synes jeg er viktig å anerkjenne. Men innimellom er livet perfekt og det må det også få lov til å være.

Gårsdagen var en herlig dag og det skal jeg huske.

Følg meg på Bloglovin

TANKER EN HELT VANLIG MORGEN

• Jeg savner å gå til en helt vanlig jobb. Når jeg ser andre stå opp og dra til jobb, får jeg lyst til å slenge med meg veska og henge meg på. Arbeid handler om så mye mer enn penger. Det man får av sosial omgang og mestringsfølelse er nesten like viktig som lønna.

• Jeg trives godt i hjemmet vårt allerede. Etter å ha kjørt hjemover fra byen med en klump i magen (det føles ikke riktig å bruke det uttrykket nå som jeg har en baby i magen), fikk jeg en god følelse da jeg svingte ned til huset. Da jeg kom inn følte jeg den komforten man skal føle når man kommer hjem. Det var godt.

• Jeg gleder meg til å bli mamma. Føler meg litt som en mor allerede, her jeg går og passer på og tenker på den lille hele tiden. Innimellom kan jeg få små øyeblikk hvor jeg tenker «hjelp». Andre øyeblikk blir jeg så rørt av tanken på å snart skulle få barn, at jeg nesten må gråte litt. Haha, hormonell. Mesteparten av tiden bare ruger, koser jeg meg og gleder meg voldsomt til å møte gutten vår og til å passe på han for resten av livet.

AKUTT HJELP – MÅ DET GÅ GALT FØRST?

Nå har jeg mye på hjertet. Hjertet mitt svir. Hjernen min går på høygir og kroppen hisser seg opp. Jeg føler meg klar til kamp. Hadde jeg bare visst hvordan jeg skulle gå fram. På tunga mi har det hopet seg opp setninger som vil ut. Jeg får lyst til å rope og skrike, riste i folk for å få sagt det som må fram.

I en lengre periode nå har jeg vært helt stille angående psykiatrien. Ikke fordi jeg ikke lenger bryr meg. Jeg har vært mindre engasjert fordi jeg har vært redd for å få et tilbakefall av det. Det har skjedd før, at jeg har blitt syk selv av å bry meg for mye om andre. Derfor har det vært lettere å bare dytte det unna. Når folk har nevnt fortiden min, har jeg vært rask med å avfeie dem. Jeg vil ikke tenke på det. Men jeg ser og hører for mye til å ikke bry meg. Og jeg bryr meg for mye til å tie. Dette har, enten jeg vil det eller ei, blitt en hjertesak for meg. Jeg vet hvor jævlig det er å gå rundt å lide, uten å bli hørt. Folk skal for pokker ikke gå rundt slik.

Først lurer jeg på hva som legges i begrepet akutt psykisk helsehjelp? Hva regnes som akutt? Jeg ville ha trodd at det er en akutt situasjon når et menneske kommer og ber om hjelp, fordi de har det så vondt at det ikke er til å holde ut. Når de svarer ja på spørsmålet om selvmordstanker. Når hvert minutt av hver time er en lidelse. Burde ikke psykiatrien fungere som en omkjøring eller i verste fall en kollisjonspute, heller enn et sted hvor de lapper sammen fillene av deg etter at det smalt?

Ligger problemet i at tilbudet er for snevert? For få folk, for lite plass? For dårlig vurderingsevne og forståelse? Jeg skulle så gjerne ha fått vite hvor den råtne rota til problemet ligger, for det er på tide å dra den opp. Å sette mennesker som opplever hver eneste dag som et alt for høyt fjell som må bestiges, på venteliste i ukevis, kanskje månedsvis er forferdelig. For mange er ventetiden uoverkommelig.

Selv har jeg opplevd god hjelp når jeg først har kommet inn og havnet hos riktig behandler. Men også jeg måtte vente alt, alt for lenge. Dagene er ikke normale, når du er alvorlig psykisk syk. Du vrir deg i ditt eget skinn, ser svart og føler bare smerte. Du har på mange måter allerede mistet livet og det bankende hjertet ditt er det eneste som holder deg igjen i denne vonde virkeligheten. Da er det ikke mange utveier å få øye på. Da må man ha hjelp før det er for sent. For det kan brått være for sent. Et selvmordsforsøk er bare enda et vondt minne man får å slite med, dersom man er så heldig å mislykkes uten å få varige mén. Overlevelsesinstinktet sitter sterkt i oss. At det svikter, burde fortelle nok om lidelsene til å ta dem på alvor.

Jeg ønsker ikke å svartmale psykiatrien i Norge. Jeg har mye godt å si. Men det er for mange hull å falle i og muligens ikke komme seg opp av, før man får hjelp. Spranget mellom å søke hjelp og å få den er alt for langt.

Jeg har så lyst til å gjøre noe. Hjelpe på veien mot en endring i positiv retning. Hjelpe slik at flere får hjelp. Kroppen min verker for alle som går rundt med en mørk sky over hodet og ikke kommer seg noen steder. Om noen har forslag til hvor jeg kan starte, ta gjerne kontakt. Og bli gjerne med.

Foto: Fotograf Kamilla Waagen