Borghild Terese Jørgensen

GRAVIDOPPDATERING UKE 26

På tide å fortelle om hvordan det går med den voksende magen. Da jeg nylig hadde blitt gravid, syntes jeg det var spennende å lese om andre sine erfaringer. Gjerne uke for uke. Etterhvert som magen har vokst, har det hele bare føltes mer og mer naturlig for meg og at kroppen selv har hatt så god kontroll på det som skjer, at behovet for å lese andre sine historier har avtatt. Jeg har bare seilt med vinden som har ført meg fremover gjennom denne nye, spesielle opplevelsen. Men jeg har skjønt at mange, særlig de som ikke har vært gravide selv enda, er nysgjerrige og har tusen spørsmål. Så her kommer en liten gravidoppdatering fra meg.

Uke: 26+5. Er altså i uke 27 om to dager. Tiden flyr. Ifølge appen jeg bruker, skal babyen nå veie over en kilo og være ca like lang som et LP-cover. Sannsynligvis enda større nå, som jeg er i slutten av uka.

Kjønn: Gutt.

Liv i magen: Jeg kjenner mye liv gjennom hele dagen. Sparkene har blitt en god del kraftigere i løpet av de siste par ukene. Av og til kan han sparke så hardt at jeg skvetter eller stønner, haha. Man kan til og med se det på utsiden av klærne mine. Magen spretter litt rundt omkring. Jeg synes det er helt vidunderlig å kjenne sparkene. Det kan være litt forstyrrende, men det får det bare være. Det er så koselig og betryggende. Jeg synes det er mer avslappende nå som jeg kjenner mye bevegelse enn da jeg tidligere i svangerskapet gikk og kjente etter. Det eneste som er litt ekkelt, er når han snur seg slik at magen buler ut på den ene siden og føles alt for trang. Det er rare greier.

Plager: Ingen. Kan kjenne det litt i korsryggen dersom jeg står veldig mye eller går langt på hardt underlag, men det går over igjen. Ingenting juicy å meddele her altså. Jeg er heldig.

Forandringer på kroppen: Navlen buler litt utover og puppene vokser. Magen har vokst raskt den siste måneden. Ellers ser jeg ingen forandringer på kroppen. Ved forrige kontroll hos jordmor hadde jeg gått opp ca 4 kilo siden før svangerskapet. Nå regner jeg med at det har tilkommet et par kilo til, men det er stort sett bare magen som blir større. Det hadde ikke plaget meg om jeg hadde blitt litt rundere i kantene ellers heller, men jeg er glad for at jeg slipper å plutselig måtte bære på mye ekstra vekt.

Søvn: Bortsett fra at jeg må opp og tisse om natta, sover jeg stort sett godt. Spesielt til meg å være. Før jeg ble gravid slet jeg veldig med søvn og kunne ende opp med å gå så godt som søvnløs i ukevis. Det er deilig å føle seg trøtt om kvelden og å vite at jeg stort sett får sove når jeg legger meg. Det lille vidunderet har gjort mye healing på denne kroppen.

Cravings: Her må jeg nok en gang skuffe folk. Jeg har ingen cravings og har heller ikke hatt det på noe tidspunkt. I starten følte jeg meg nesten litt snytt, fordi det har hørtes litt morsomt ut når gravide har fortalt om de merkelige matvarene de plutselig har fått lyst på. Men jeg merker ingenting til det. Har det heller slik at mye mat jeg egentlig liker, smaker litt rart. Jeg sliter mer med å få i meg nok mat, enn med at jeg skal få i meg for mye…

Tanker nå: Tenker at jeg er heldig, at det er et lite mirakel og at jeg skal fortsette å nyte svangerskapet til det fulle. Hadde ikke trodd at jeg kom til å like så godt å være gravid. Jeg elsker det, rett og slett. Kunne ha vært gravid hele tiden. Innimellom kan jeg få stikk av utålmodighet, men det er bare fordi jeg gleder meg til å møte den lille. Ellers har jeg meldt meg på yogakurs for gravide og har begynt å bli spent på dette. Kropp og sinn i balanse er alfa omega uansett hvor man er i livet, men det er få situasjoner hvor man er så tilknyttet jorda og sin egen kropp som under et svangerskap, så her vil jeg fokusere så godt innover som mulig.

Ellers hentet jeg en pakke full av babyklær fra Mole på posten i dag. De var så fine at jeg nesten begynte å gråte. Viser de frem en dag snart.

KAN DERE SLUTTE Å SPØRRE OM JEG ER REDD FOR Å FØDE?

Jeg åpner et par trøtte øyne og ser rett inn i den sterke morgensolen, som skinner inn gjennom soveromsvinduet. Vi får sola inn vinduet så fort den titter over horisonten og vinduet vårt er nakent. Klarer ikke å bestemme meg for om det hadde vært godt med gardiner eller ikke. På en måte hadde det nok vært greit å ikke våkne av soloppgangen hver morgen. På den andre siden synes jeg det er veldig deilig å våkne slik. Jeg har ikke lyst til å stenge den vakre, håpefulle soloppgangen ute. Den gir meg ro.

Som regel blir jeg liggende litt etter at jeg har våknet. Jeg blir liggende og kjenne på livet i magen, for jeg er ikke den eneste som våkner med sola. Noen har startet med morgengymnastikk lenge før jeg får leet en muskel. Magen spretter opp og ned. Av og til kan det føles som babyen slår kollbøtte inni der. Jeg legger en hånd på magen og det føles som om vi kommuniserer med hverandre. “Jeg vet at du er der”. Å bli gravid har vært en slags jording for meg. Aldri før har jeg vært så flink til å leve i nuet. Jeg er tilstede i kroppen min. Søker mot den lille, lukker øynene, stryker, puster og smiler. Jeg nyter denne stunden. Og det er det jeg vil prate om nå…

Jeg rakk såvidt å bli gravid, før jeg fikk spørsmål om jeg gruet meg til fødselen. For å være helt ærlig hadde jeg knapt tenkt på fødselen, da jeg var noen uker på vei. En fødsel føltes veldig fjern. Først skulle jo alt gå bra. Vi skulle vokse, knytte bånd og leve sammen slik en god stund først. Først får man en gratulasjon, så får man spørsmål om fødselsangst. På den måten trekkes man raskt fra den ene enden av skalaen til den andre. Fra pur glede, den typen man kjenner stryke varmt under hudoverflaten, til det tenkende hjørnet med tusen spørsmål og et snev av frykt. Jeg vet selvfølgelig at de som spør ikke mener noe vondt med det. Det er en nysgjerrighet for noe som er annerledes og ukjent. Jeg har følt på det selv. Men vær så snill å bare la være. Dersom en gravid er redd, er det bedre at de får ta det opp selv om de vil prate.

Gjennom hele svangerskapet har jeg følt meg helt rolig. Da den lille sjelen fant kroppen min, var det som om beina mine traff bakken. Jeg ble jordet. Sterk. Jeg har levd for hver dag og jeg har hatt kjærlighet for det voksende livet hele veien. Selv da jeg kastet opp dagen lang i mange uker. Ikke en eneste gang har jeg villet endre på noe. Det har føltes vidunderlig og magisk hele veien. Så, jeg elsker babyen vår og det er en fødsel jeg må gjennom for at vi skal få møte han. Jeg forstår at det kommer til å bli smertefullt. Jeg har forstått at jeg kan komme til å føle at jeg nesten ikke vil klare det. Men jeg tenker ikke så mye på det nå. Hvis man tenker på varigheten av en fødsel, er den betraktelig mer kortvarig enn et svangerskap. Jeg velger å nyte svangerskapet og ta fødselen når den kommer. Jeg forbereder meg både fysisk og mentalt. Men det er ikke på grunn av frykt. Det er fordi jeg vet at jeg må gjennom det og jeg vil være best mulig rustet når det hele setter i gang. Kanskje er man mer tilbakelent og litt naiv som førstegangsfødende. Vi vet jo tross alt ikke helt hva vi har i vente. Men la oss nå være det. Unn oss å nyte svangerskapet og å se på fødselen som noe som kommer til å gi oss verdens fineste premie. La de som er engstelige få prate om det og la oss som ikke er engstelige få lov til å være slik.

Jeg kommer til å komme med en bokanbefaling til gravide etterhvert. En bok som har gjort meg ekstra rolig og sentrert og som jeg vil anbefale videre, slik at enda flere får gleden av den.